Kommentarer

Offentlighetens digitale underskog

I begynnelsen av 2020 fikk Facebook-gruppen som kalte seg «Folkeopprøret mot klimahysteriet» nær 150 000 medlemmer i løpet av kort tid. Hvem var personene bak denne Facebook-gruppen og hvorfor fikk de så mange medlemmer?

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

Diskusjonene i gruppen fremsto som en blanding av kritikk av den daværende regjeringens klimapolitikk og rendyrket klimafornektelse. Innlegg om elbilpolitikken i Oslo sto side om side med innlegg som hevdet at menneskeskapt global oppvarming er en bløff, og at jordkloden tvert imot er på vei inn i en ny istid. Det stemmer selvsagt ikke.

Den raske veksten påkalte medienes oppmerksomhet. Grunnleggeren av gruppen, Knut Amundsen fra Askøy, fikk store oppslag i flere medier. Medieoppmerksomheten kulminerte i en debatt med daværende klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V).

For å forstå slike grupper og hvem som tiltrekkes av dem, har Faktisk.no sett nærmere på et fenomen vi kaller «digitale deloffentligheter».

 

Digitale deloffentligheter

Sosiale medier har gitt opphav til nye arenaer som utvikler seg parallelt med det vi vanligvis tenker på som den offentlige samtalen. De siste årene har flere slike grupper dukket opp. Vi kan stjele et begrep fra den tyske filosofen og sosiologen Jürgen Habermas, og kalle dem digitale deloffentligheter.

«Folkeopprøret…» var et tidlig eksempel. I ettertid har flere, lignende digitale «deloffentligheter» oppstått i Norge. Det er en utfordring – av flere grunner. For det første har vi i dag lite kunnskap om størrelsen og påvirkningskraften til disse skjulte deloffentlighetene, og vi vet heller ikke hvordan de overlapper med eller påvirker hverandre.

For det andre er det klart at behovet for «andre» offentligheter i dag dekkes av algoritmestyrte plattformer som ikke er designet for å fremme opplyst debatt. Vi vet også at algoritmene i sosiale medier tenderer til å gi mer plass og spredning til innhold som skaper engasjement, og at det ofte er negativt ladet innhold som skaper slikt engasjement.

I tillegg mangler vi et klart bilde av hvorfor noen deloffentligheter får gjennomslag i den offentlige samtalen og andre ikke.

Bilde-1-aspect-ratio-9-16
Et illustrasjonsbilde

Hver boble i nettverket er en Facebook-side eller gruppe. Størrelsen på boblen indikerer hvor mange reaksjoner, kommentarer og delinger på lenker til alternative medier den har bidratt med i perioden 2014–2020. Grafikk: Analyse & Tall og Faktisk.no

Foto: Grafikk: Analyse & Tall og Faktisk.no

«Det norske ekkokammeret»

Mye har blitt sagt og skrevet om algoritmenes makt over vårt informasjonskonsum – og hvordan de former den digitale offentligheten.

I artikkelserien «Det norske ekkokammeret» undersøkte Faktisk.no hvordan algoritmene påvirker en spesifikk del av den norske offentligheten: Økosystemet rundt såkalte alternative mediene, som Document, Steigan.no, Rights.no og Resett.

Det er nemlig noe påfallende med disse mediene. I Reuters-instituttets digitale medieundersøkelse oppgir bare et lite mindretall at de besøker Resett og Rights.no jevnlig. Alternative medier som Document og Resett scorer også betydelig lavere enn alle andre medier på tillitsbarometeret i undersøkelsen.

Samtidig danker alternative medier jevnlig ut etablerte medier som VG og Aftenposten når det kommer til spredning i sosiale medier. Document fikk flere delinger, kommentarer og reaksjoner på sine saker enn Aftenposten i 2020, og Rights.no er det nettstedet i Norge som i snitt skaper størst engasjement rundt sine saker.

Vi bestemte oss for å finne ut hva som ligger bak denne enorme spredningen. For å gjøre det, analyserte vi 185 000 Facebook-innlegg som hadde fått til sammen 34 millioner reaksjoner, kommentarer og delinger. Det avdekket en egen, tett sammenvevd del av offentligheten som kretset rundt nettopp disse mediene.

Mer presist oppdaget vi et spredningsnettverk, et sett av Facebook-grupper som bidrar til å spre innhold fra de alternative mediene. Nettverket består av nasjonalistiske, islamistiske og systemkritiske grupper, og flere av gruppene er administrert av sentrale medlemmer i SIAN.

Til sammen utgjør de en deloffentlighet vi har kalt «det norske ekkokammeret».

Du kan selv utforske en interaktiv versjon av spredningsnettverket her.

Denne «radikaliserte» deloffentligheten er knyttet til et «kjernenettverk», som knytter det sammen til tross for tilsynelatende politiske uenigheter. Både «høyreorienterte» medier som Rights og Document og «venstreorienterte» nettsteder Steigan.no, er koblet til denne kjernen.

brett-jordan-EefRxCpIxnA-unsplash-scaled-aspect-ratio-9-16
Apper på en mobil

Faktisk.no oppdaget i sin undersøkelse et spredningsnettverk, et sett av Facebook-grupper som bidrar til å spre innhold fra de alternative mediene. Nettverket består av nasjonalistiske, islamistiske og systemkritiske grupper, og flere av gruppene er administrert av sentrale medlemmer i SIAN.

Foto: Bratt Jordan/unsplash

Liten reell påvirkning?

Deloffentligheten vi avdekket i «Det norske ekkokammeret» ser ikke ut til å ha stor, direkte påvirkning på det norske samfunnet. Debattene i gruppene forblir i all hovedsak marginale.

Partiet Demokratene, som drev valgkamp i gruppene i nettverket vi kartla, blant annet ved å overta kontrollen over enkelte grupper, fikk etter alt å dømme liten uttelling for innsatsen. Partiet endte med å gjøre det dårligere i stortingsvalget enn det enkelte meningsmålinger tilsa.

En sannsynlig forklaring på den manglende gjennomslagskraften er at det norske ekkokammeret består av relativt få personer, som først og fremst utmerker seg gjennom et høyt aktivitetsnivå i sosiale medier.

På Facebook måles engasjement i antall kommentarer, reaksjoner og delinger – ikke i antall engasjerte personer. Om det er 100 eller 10 000 som kommenterer, reagerer og deler spiller mindre rolle. Som en tidligere medarbeider i flere av de alternative mediene skrev i et innlegg i Vårt Land etter at vi publiserte artiklene våre:

Problemet er nemlig at det er den samme fangruppen som deler tekstene hele tida. De er Tordenskiolds soldater. Derfor har jeg skrevet i noen sammenhenger at Document og Rights ikke når utover menigheten sin. Men menigheten er engasjert og trofast, og gir mye tilbake til «ledelsen» i form av ros og delinger.

Over tid har vi også sett en økende konsolidering av denne deloffentligheten, særlig ved at innhold man tidligere ville ha tenkt på som del av den politiske «venstresiden» har ytre høyre-grupper som sitt hovedpublikum. Det gjelder spesielt nettsteder som Steigan.no og Derimot.no, som hyppig deles i nasjonalistiske grupper.

En sannsynlig forklaring på den manglende gjennomslagskraften er at det norske ekkokammeret består av relativt få personer, som først og fremst utmerker seg gjennom et høyt aktivitetsnivå i sosiale medier.

Folkelig frustrasjon?

Facebook-gruppen som kalte seg «Folkeopprøret mot klimahysteriet» fikk altså i løpet av kort tid tusenvis av nye medlemmer. Den raske veksten påkalte medienes oppmerksomhet.

Hva skjedde så?

Mediedekningen så ut til å være drevet av at «Folkeopprøret mot klimahysteriet» målbar en folkelig frustrasjon som sjelden kom til uttrykk i den vanlige samfunnsdebatten.

Samtidig var gruppen blitt Norges største arena for feilinformasjon om klimaendringene. Det gjorde at Faktisk.no bestemte seg for å se nærmere på hvem som faktisk ledet den. Resultatet ble artikkelen «Hvem styrer egentlig ‘Folkeopprøret mot klimahysteriet’».

Der avslørte vi blant annet at grunnleggeren av gruppen hadde skrevet svært nedsettende om muslimer i den offisielle gruppen til den høyreradikale og islamfiendtlige organisasjonen SIAN, sammenlignet Arbeiderpartiet med nazister, og at han hadde hetset Abid Raja (V) i et åpent innlegg.

En av moderatorene hadde skrevet voldsforherligende Twitter-meldinger om daværende statsminister Erna Solberg. Vedkommende hadde også klare bånd til SIAN. Andre i moderatorteamet hadde omfavnet konspirasjonsteorier om «den nye verdensorden» og vaksiner.

Avsløringene til Faktisk.no ble bredt dekket, og etter alt å dømme førte de til at gruppen og grunnleggeren forsvant fra den ordinære offentligheten, etter å ha fått mye oppmerksomhet i en kort periode.

I den neste artikkelen som kommer om et par uker skal vi se at Facebook-grupper også er en mulighet for politisk innflytelse.