Kommentarer

-Slik når vi klimamålene

For å nå klimamålene behøves miljøteknologi og grønn verdiskaping.

Dette er en kommentar

Den gir uttrykk for debattforfatterens analyser og meninger.

I et år med en rekke uventede og krevende hendelser var talen Kinas president Xi Jinping holdt til FNs generalforsamling i september i fjor en av de mer oppløftende. Hans tema var klima og klimaambisjoner, et tema Kina har ment har vært viktig, samtidig som landet har vært skeptiske til å forplikte seg til store utslippsreduksjoner.

Kina klassifiserer fortsatt seg selv som et utviklingsland, selv om inntektsnivået nå er på linje med Argentinas. I klimaforhandlinger i FN har Kina og andre utviklingsland vært opptatt av å holde på prinsippet i Parisavtalen om at rike land skal ta relativt mer av utslippskuttene enn utviklingsland, og argumentert for at økonomier som vokser bør ha mer fleksibilitet til å øke utslippene. Tradisjonelt har økonomisk vekst og økte CO2-utslipp gått hånd i hånd.

Men i talen kom president Xi Jinping med nyheten om at Kina skal være karbonnøytrale innen 2060. Utslippene skal nå toppen i 2030, og deretter reduseres. Denne klimaambisjonen har blitt mye diskutert i ettertid. Dels fordi nyheten kom overraskende, dels fordi det er uklart hva ambisjonen innebærer i praksis og hvordan Kina skal oppnå dette målet. At løftet uansett innebærer en stor omstilling av økonomien, er helt klart. Kina står for nesten 30 prosent av verdens CO2-utslipp og er verdens største utslippsnasjon. Landet har investert tungt i fossil kraftproduksjon de siste 20 årene, og kullkraft utgjør i dag 65 prosent av landets elektrisitetsproduksjon.

Omstillingsbehovet er ikke unikt for Kina. Globalt må CO2-utslippene kuttes umiddelbart om målene i Paris-avtalen skal nås. Dette krever en fundamental omlegging i alle sektorer i økonomien – i alle land, og helst uten å ramme verdiskaping og vekst. Skal klimamålene nås må sammenhengen mellom CO2-utslipp og økonomisk vekst brytes.

Høye bygninger i sentrum av Shanghai, Kina

Kina står for nesten 30 prosent av verdens CO2-utslipp og er verdens største utslippsnasjon.

Foto: Hanny-Naibaho/unsplash

Også for EU er dette et kjernespørsmål. Under EUs klima- og miljøstrategi Green Deal skal all klima- og miljørelevant politikk revideres slik at utviklingen i alle sektorer ivaretar EUs 2050-mål om netto null CO2-utslipp og null forurensing. Men Green Deal er også en vekstrategi, der målet er verdiskaping mer frikoblet fra bruk av naturressurser.

Denne omstillingen krever utvikling av ny teknologi, innen alt fra transportløsninger til resirkulering av plast. Mye må endres for å få grønn vekst i nødvendig skala, både hvilke produkter vi produserer og forbruker, hvordan de produseres, og hvordan de kan tas vare på og gjenbrukes.

Ettersom 70 prosent av globale klimagassutslipp kommer fra forbruk av energi – som i transport, i industri og i oppvarming – må energisektoren legges om for at andre sektorer skal kunne redusere sine utslipp. Innen fornybar kraftproduksjon er teknologiutviklingen kommet langt. Eksempelvis har landbasert vindkraft gått fra å trenge subsidier til å bli bedriftsøkonomisk lønnsomt. Elektrifisering av sluttbrukersektorer, som bygninger og transport, utgjør 20 prosent av utslippsreduksjonene som skal til for å oppnå klimamålene, ifølge det internasjonale energibyrået IEA. Elektrisitetskonsumet vil dobles fra dagens nivå mot 2070. Dette innebærer blant annet et betydelig behov for oppskalering av fornybar elektrisitetsproduksjon, samt store investeringer i strømnett og energilagringsløsninger, for å kunne tilpasse forbruket til mer væravhengig kraftproduksjon, som solkraft og vindkraft.

Vindmøllepark

Innen fornybar kraftproduksjon er teknologiutviklingen kommet langt. Eksempelvis har landbasert vindkraft gått fra å trenge subsidier til å bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.

Foto: Luca-Bravo/unsplash

For el-biler til persontransport finnes teknologien, men den må tas mer i bruk. Også dette krever store investeringer i infrastruktur. Norge er et godt stykke på vei, drevet av politiske tiltak for å øke elbil-andelen. Andre land har så langt ikke hatt samme utvikling. I EU er bare 1-2 prosent av bilsalget elbiler. Dette må øke til 97 prosent i 2050.

På andre områder, f.eks. langdistansetransport og i deler av prosessindustrien, er det lengre igjen i teknologiutviklingen. Utvikling av karbonfangst og -lagring er også en forutsetning for å komme i mål.

For å få til utslippsreduksjoner kreves det dermed mye forskning, utvikling av og investeringer i ny teknologi. Da blir også spørsmålet hvordan man skal legge til rette for at dette gjennomføres, og hvordan bedrifter skal være lønnsomme i omstillingen. Det samfunnsøkonomisk mest effektive ville vært en global karbonpris. Prinsippet om at forurenser betaler gir lønnsomhet for grønne produsenter og insentiver til teknologiutvikling og investeringer som driver CO2-utslippene ned. En gjennomgående karbonpris ville gitt best forutsetninger for teknologinøytralitet i omstillingen. Men vi er foreløpig langt unna et globalt samarbeid om karbonprissignaler. I en verden der produkter som handles globalt i liten grad prises i tråd med karboninnholdet, må andre virkemidler til for å øke grønn produksjon, og omleggingen er avhengig av at enkeltland og -regioner driver utviklingen. Dette kan redusere mulighetene for teknologinøytralitet i virkemidlene. I EUs Green Deal er det egne strategier for å øke produksjon av henholdsvis havvind, batterier og hydrogen. I tillegg er det en rekke andre strategier for å øke graden for eksempel av sirkulær økonomi, lavkarbon-transport og energieffektive bygninger. Teknologivalg og utvikling blir i stor grad overordnet styrt av myndighetene. Dette kan gi mindre effektive løsninger enn om utviklingen hadde vært overlatt til markedet. Samtidig er det kanskje den mest effektive løsningen vi kan få innenfor en nest-best situasjon uten mer internasjonalt samarbeid om klimavirkemidler og karbonprising.

Men – selv om ulike land har ulike strategier, er hovedtrekkene felles. Omlegging til grønn energi er det mest sentrale tiltaket for alle. Samtidig som Kina har økt kullkraftproduksjonen, har landet også økt produksjonen av fornybar elektrisitet betydelig de siste årene. Rammeverket i Paris-avtalen og enkeltlands ambisjoner trekker i retning av at det framover vil bli en fordel å være grønn produsent. Samtidig øker risikoen ved å ha store CO2-utslipp i produksjonen. Utvikling og bruk av ny teknologi vil derfor kunne drives både top-down av myndighetsdrevne initiativ, og bottom-up av produsenters og investorers tro på at disse initiativene faktisk vil virke.

“Klimarisiko” er et begrep som sier noe om hvordan selskapers forretningsmodeller kan bli påvirket av klimapolitikk og klimaendringer. Kjernespørsmålet i en klimarisikovurdering er hvordan en bedrift skal forbli lønnsom dersom utslippskravene strammes til, CO2-prisen blir høyere og forbrukere i større grad etterspør produkter med lavt karbonavtrykk. Forventninger om strengere klimatiltak, øker også troen på lønnsomhet i klimavennlig produksjon. Interessen for investeringer i fornybar energi og miljøteknologi-selskaper er økende. Alt dette kan være med på å drive utviklingen framover.

Det er krevende endringer som må gjennomføres for å nå klimamålene. Framover må derfor alle land utnytte sine ressurser best mulig, og det må bli lønnsomt for bedrifter å produsere klimavennlig. Å få dette til avhenger av innsats fra myndigheter, bedrifter, investorer og forbrukere. De kommende årene blir viktige. Dersom både EU, Kina og andre land leverer på økte klimaambisjoner med mål om et lavutslippssamfunn i 2050, vil troen på at “green is good” forsterkes, og bidra til at vi får den oppskaleringen av grønne løsninger vi trenger.