Kommentar

Sosial uhelse og ungt utenforskap

Vil effektene av pandemien havne i psykiatrien?

Ensomhet og bekymring. Hvis dette året skulle vært en bok, så hadde det vært tittelen, sier en 21-årig student som ble intervjuet av A-Magasinet i mars.

Hun fortalte om det siste årets deprimerende tilværelse i isolasjon på en seks kvadratmeter stor studenthybel. Førsteårsstudenten ga opp studiene midtveis i semesteret og beskrev seg selv som en «drop-out».

Ensomhet og bekymring har i mer eller mindre grad rammet oss alle det siste året. I stadig flere undersøkelser kartlegges det likevel at de unge er spesielt hardt rammet,1,2,3 og den psykiske helsetjenesten for barn og unge rapporterer om stadig flere henvisninger.4 Allerede før pandemien var det en bekymring at ungdoms psykiske helseplager så ut til å øke. Dette var ikke bare en norsk trend, men i en rekke vestlige land så man den samme utviklingen, og det var særlig unge jenter som pekte seg ut.5

Ensomhet og depresjon - mer enn korona

I 2018, i god tid før koronapandemien, kartla Ungdata at over 30% av jentene i norske videregående skoler rapporterte om depressive plager. Tendensen gjenspeiles i den nasjonale legemiddelstatistikken: Blant 15-17 år gamle jenter økte bruken av psykiatriske legemidler med 66 % fra 2008 til 2017, og da primært antidepressiva. Men selv om jentene peker seg ut er det en økende trend, helt siden 2010, at stadig flere barn og unge av begge kjønn mottar legemidler for psykiatriske problemstillinger. Totalt sett har det vært en relativ økning i bruken av disse medisinene på 18 % blant gutter og 39 % blant jenter i 10-årsperioden 2008-2017.6

Parallelt vet vi at stadig flere unge under 30 år havner i uførestatistikken, og at en psykisk lidelse er hovedårsak til dette. Er det nødvendigvis en gitt sammenheng mellom det at unge strever og psykiatriske lidelser? I Ungdata-undersøkelsene fra 2018 svarte over 60% av de spurte elevene at læringspress var en viktig stressfaktor i hverdagen. Da Ungdata igjen kartla skolestress under første del av pandemien og nedstengningen av Oslo-skolen, svarte nærmere halvparten av jentene (46%), og over en tredjedel av guttene (34%), at de bekymret seg mye for hvordan det ville gå med karakterene deres.

I samme studie kom det også frem at litt flere enn i 2018 tror de vil oppleve arbeidsledighet.7 Det er dessverre grunn til å frykte at skolens læringspress ikke vil bli mindre når elevene endelig kan få vende tilbake til skolen igjen. Sammenhengen mellom ung uførhet og manglende fullført videregående skole, for mange ensbetydende med opplevelsen av ikke å ha lykkes, er godt dokumentert. Det er nå lærestedene virkelig bør satse på elevenes sosioemosjonelle miljø og sosiale ferdigheter fremfor akademiske læringsmål. Hvis ikke er det en reell fare for at pandemien vil forsterke tendensen der unge dropper ut og blir uføre for tidlig.

Stengte skoler og studiesteder, helsesøstre og sosialarbeidere som er blitt omdirigert til å drive med smittesporing og vaksinering fremfor forebyggende psykisk helsearbeid har vært situasjonen i Norge det siste året. Når konsekvensene av sosial isolasjon blant unge skal oppsummeres er det liten tvil om at de er en gruppe som er spesielt sårbare.

Medisin eller samfunnsmedisin?

En fersk artikkel i tidsskriftet Søkelys på arbeidslivet antyder en mulig sammenheng mellom medikalisering av ungdom og manglende mestring i arbeidslivet.8 Studien viser at i kommuner med intensiv barne- og ungdomspsykiatrisk service er det også høyere forekomst av unge uføre. Studieforfatterne spør om dette kan skyldes en økt medikalisering av unges problemer. Medikalisering betyr at problemer som ikke nødvendigvis er medisinske, oppleves og forståes som sykdom.

Hvordan vi forstår et problem har betydning for hvor vi søker hjelp for å få det løst. En liten urolig gutt som er lite tilpasningsdyktig på skolen vil for eksempel kunne oppleve at veien til barnepsykiatrien og en ADHD-diagnose kan være kort. Er gutten født sent på året har han også mye høyere risiko for å få behandling for en slik diagnose enn de eldste guttene i samme årgang. Dette er vist i en rekke studier over hele verden inkludert her hjemme i Norge,9 og er et godt eksempel på hvordan strukturelle problemer gjøres individuelle, og hvordan umodenhet forståes og medisineres som sykdom.

Stengte skoler og studiesteder, helsesøstre og sosialarbeidere som er blitt omdirigert til å drive med smittesporing og vaksinering fremfor forebyggende psykisk helsearbeid har vært situasjonen i Norge det siste året. Når konsekvensene av sosial isolasjon blant unge skal oppsummeres er det liten tvil om at de er en gruppe som er spesielt sårbare. Ungdom er evolusjonsmessig programmert til å søke ut og bli kjent med nye individer i «flokken». For dem er sosial trening et utviklingsprosjekt. Den ensomheten og bekymringen mange nå har rapportert er et strukturelt problem, og må derfor i manges tilfelle også forståes som en normalreaksjon.

Det betyr ikke at ensomhet ikke er et problem som kan gi psykiske helseplager, eller at personer med psykiske lidelser ikke skal få medisinsk behandling. Spørsmålet er om det vi kan kalle «sosial uhelse» i kjølvannet av pandemien hører hjemme i psykiatrien. Og ikke minst, om det er medisinen som sitter på midlene til å løse problemet. Dette er spesielt viktig når det gjelder barn og unge som er i en kontinuerlig utvikling. Hos dem er det nemlig nettopp en fare for at en psykiatrisk diagnose kan bli en del av en skadelig selvforståelse som begrenser mer enn den gagner.

Forfatter Johan Hari reflekterer over ensomhetens problem i sin bok «Frakoblet» fra 2018. Her bruker han sin egen erfaring og selvforståelse som deprimert for å utforske årsaken. Hari, som selv brukte antidepressiver fra han var 17 til 27 år, er opptatt av at særlig depresjon i større grad bør håndteres og forståes kontekstuelt. Dersom vi reduserer dette til individnivå er det lett å gjøre det til et spørsmål om indre biokjemi: Jeg forklarte til alle som spurte at depresjon er en sykdom i hjernen og at SSRI er løsningen […] Jeg beskrev hvordan tristhet kom strømmende på meg som en slags medisinsk prosess – det var åpenbart et biokjemisk underskudd i hjernen, utenfor min kontroll eller forståelse. Takk gud for at disse medisinene er så effektive, pleide jeg å si […] Jeg hadde min fortelling, skriver han i bestselgeren.

Resten av boken bruker han til å argumentere mot denne selvforståelsen ved å bruke oppdatert forskning som ser på koblingen mellom ensomhet og depresjon. Konklusjonen er at sosial påkobling og opplevelse av mestring i mange tilfeller kan være det enkle svaret på problemet.

Ung dame ser ut av vinduet

Ungdom er evolusjonsmessig programmert til å søke ut og bli kjent med nye individer og derfor spesielt sårbare for sosial isolasjon, poengterer Charlotte Lunde.

Foto: Pixabay

Håp for generasjon post-pandemi?

Når stadig flere unge nå rapporterer om psykiske helseplager i kjølvannet av pandemien, er det en risiko for at bruken av psykofarmaka vil kunne øke som en indirekte konsekvens av den sosiale isolasjonen pandemien har påført dem. Diagnostisert psykisk lidelse er som nevnt også en sentral årsak til at mange unge havner utenfor arbeidslivet. Det er derfor interessant å merke seg at rapporten Kjøs-utvalget la frem i april, om tilstanden for nasjonens psykiske helse, er opptatt av å skille mellom hva som er redusert livskvalitet og hva som er psykisk lidelse.10 I sine forslag til hvordan vi som samfunn skal møte de utfordringene pandemien har påført oss, er de først og fremst opptatt av å styrke lavterskel tiltak. Når det gjelder barn og unge peker de på at det bør skje en forsterkning av helse- og sosialtjenester der ungdom befinner seg. Rapporten understreker nettopp resiliens-begrepet i sin rapport, og vektlegger at «vi mennesker har både ressurser og sårbarheter i oss – tiden fremover vil kreve at vi har fokus på begge deler når vi skal håndtere konsekvensene av pandemien».

La oss håpe politiske myndigheter tar rådene til følge. Dette er tiltak som burde vært satt inn lenge før. Tiltak som kunne ha hjulpet mange av dem som allerede befinner seg i uførestatistikken, men som i det minste kan hindre at stadig flere av en pandemirammet generasjon havner i psykiatrien.

 

Kilder:

1.https://www.sintef.no/siste-nytt/2020/koronatiltakene-oppleves-mest-inngripende-for-unge/
2. https://www.mynewsdesk.com/no/sio/pressreleases/annenhver-student-sliter-psykisk-3093762
3. https://www.rodekors.no/aktuelt/ett-ar-med-korona/
4. https://www.aftenposten.no/norge/i/jBkKOq/sterk-oekning-en-boelge-av-psykiske-problemer-blant-unge
5. https://tidsskriftet.no/2018/09/leder/har-ungdommer-darligere-psykisk-helse-enn
6. https://www.fhi.no/contentassets/7324b171f61840e5ace8590ba23a3c6e/legemiddelbruk-barn-og-unge_publisert.pdf
7. Oslo-ungdom i koronatiden (Bakken m fl) https://fagarkivet.oslomet.no/handle/20.500.12199/4221
8. https://www.idunn.no/spa/2020/04/bidrar_medikalisering_av_ungdom_til_utstoetning_fra_skole_og
9. https://journals.sagepub.com/doi/pdf/10.1177/1403494817708080
10. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/livskvalitet-psykisk-helse-og-rusmiddelbruk-under-covid-19-pandemi/id2846714/