Moderne Pengeteori – hva kan vi lære?

Når vi snakker om offentlige investeringer og forbruk hender det at noen stiller det retoriske spørsmålet «skal skattepengene betale for dette?». Det er viktig å diskutere hva vi bruker offentlige penger på, men måten vi er vant til å tenke penger på stemmer imidlertid ikke overens med virkeligheten. Dette er fordi offentlige utgifter skjer før offentlige inntekter.

Med innsikter fra moderne monetær teori (MMT) kan vi lage et nytt narrativ om hvordan den moderne økonomien fungerer: Hvordan penger skapes, hva som begrenser offentlige budsjetter og hvordan vi kan regulere inflasjon. For å forstå de faktiske økonomiske begrensningene, og skille disse fra de konstruerte, må vi se litt nærmere på hvordan den moderne økonomien faktisk fungerer.

I året som har gått har offentlig pengebruk vært spektakulært raus både i Norge og i mange andre land. Dette illustrerer igjen at når krisa først er ute, så opphører de vante begrensningene for statlig pengebruk. Plutselig er det bare å knipse i fingrene, så triller milliardene.

Storbritannia er et av landene som har brukt enorme summer under koronakrisa. I forbindelse med en gjennomgang av statsfinansene på slutten av 2020 kom Laura Keunssberg – politisk redaktør i BBC – i fare for å si at Storbritannia er pengelens: «this is the credit card, the national mortgage, everything absolutely maxed out».

Dette skapte rabalder. En gruppe prominente økonomer skrev et åpent brev til redaksjonssjefen i BBC, hvor de kritiserer nyhetskanalen for å fremsette misvisende og villedende påstander.

Analogien om at staten har brukt opp pengene sine – og «makset» kredittkortet – fungerer ikke. Rett og slett fordi det ikke stemmer. Staten har verken lommebok, sparekonto eller kredittkort. Vi lar oss lure av gårsdagens tanker om penger som en knapp råvare.

Etter finanskrisa ble mainstream[1] økonomisk teori kritisert for ikke å forstå pengenes rolle i økonomien i tilstrekkelig grad. En teoretisk retning som har fått økt oppmerksomhet de siste ti årene er Modern Money Theory eller moderne monetær teori (MMT) på norsk. Denne skolen er relativt ung, og tar utgangspunkt i hvordan penger fungerer i dag.

I dette teoretiske landskapet har vi to grupper aktører, vi har dem som bruker penger og dem som skaper dem. Vi som bruker penger, må tjene penger før vi kan bruke dem. Det vil si, inntekt kommer før kostnad. Hvis vi ikke har penger til å betale må vi låne – og gjeld er et løfte om en framtidig betaling. I alle fall må det komme penger inn før det kan gå penger ut i pengebrukerens økonomi – det gjelder husholdninger, organisasjoner, bedrifter, kommuner og alle andre som ikke lager sine egne penger.

Logikken er imidlertid en annen for de som skaper penger, som stater og banker. En stat som utsteder sin egen valuta, kan ikke gå tom for penger. Her skapes penger hver gang myndighetene vedtar å finansiere et prosjekt. Hvis staten øker sine utgifter, blir det – alt annet likt – flere penger i økonomien. På den måten skaper staten penger, ved å bruke penger. På den andre siden av regnestykket drar staten inn penger gjennom skatt etterpå. Det vil si, kostnader kommer før inntekter.

Staten må altså ikke ha penger for å bruke penger. På samme måte som en teaterforestilling ikke trenger penger for å kjøpe billetter til sin egen forestilling. Teateret utsteder billettene, og bestemmer selv hvor mange de vil selge, og tjener penger på dette. Prinsippet er nøyaktig det samme for statens pengebruk.

«For godt til å være sant», tenker kanskje du nå?

For at disse konklusjonene skal holde, ifølge MMT, så må staten ha monetær suverenitet. For å oppnå dette må fire kriterier være oppfylt: For det første, må staten utstede en valuta og være selvstendig i pengepolitikken. Det vil si at denne valutaen ikke bindes til noe, som gull eller en annen valuta, så valutakursen får flyte fritt. For det andre, må staten kreve inn skatt i denne valutaen. På den måten er aktørene i økonomien tvunget til å holde denne valutaen, og dette gir pengene verdi og tillit. Til sist, er det sentralt at landet ikke har gjeld i en annen valuta på grunn av de problemene som kan oppstå når gjelden skal betales tilbake. Et godt eksempel på dette er Japan, som har en helt enorm statsgjeld uten problemer fordi gjelden er notert i landets egen valuta.

Land som Japan, Storbritannia og Norge har selvstendighet i pengepolitikken og flytende valuta som vi i prinsippet kan trykke så mye vi vil av. Landene i eurosonen har derimot gitt opp sin selvstendighet i pengepolitikken, og kan derfor ikke kjøre denne strategien. Slik vi så etter finanskrisen med den europeiske gjeldsveksten, kunne ikke land som Italia og Hellas bare trylle penger ut av løse lufta for å betale for seg.

La oss oppsummere: staten kan altså ikke gå tom for penger hvis den er monetært selvstendig. Penger oppfører seg forskjellig fra varer og goder på markedet. Det er altså ikke pengene som er begrenset, men ressursene i økonomien. Spørsmålet er altså ikke om vi har pengene til å betale for noe, men om vi har ressursene til det.

Statens pengebruk er begrenset. Ikke av størrelsen på sparekontoen, men av realøkonomiske ressursbegrensninger og inflasjon. Hvis det skapes for mange penger, uten at det blir flere varer og goder i økonomien, så øker prisene, og pengene taper sin verdi.

Spørsmålet vi burde stille når staten bruker penger er altså ikke om «skattepengene kan betale for det», men om den aktuelle aktiviteten eller investeringen vil lede til økt velferd og produktivitet i framtiden. Dette er to helt forskjellige spørsmål, som ofte vil ha forskjellige svar.

MMT gir oss noen gode redskaper for å forstå hvordan økonomien fungerer i dag, og å gjennomskue falske påstander. Dette er viktig, ikke bare for økonomifaget, men for hele den politiske debatten.

[1] Med «mainstream» menes de teorier og modeller som dominerer dagens økonomifag, det vil si de høyest rangerte tidsskriftene og de største universitetene, og som i stor grad er bygget på nyklassisk teori.