Skyggen av pandemien: Del 2

Landene som ble dyttet sammen

Pandemien så ut til å svekke samarbeidet i Europa. Men EU kom styrket ut av krisen, sier Marianne Riddervold, professor i statsvitenskap. Det burde norske politikere ta inn over seg, mener hun.

Det italienske helsesystemet holdt på å bli overveldet i slutten av februar 2020. Antall koronasmittede tredoblet seg for hver andre dag som gikk. Landets daværende statsminister, Giuseppe Conte, henvendte seg til EU-kommisjonen for hjelp. Han fikk ikke svar. Ingen EU-land strakte ut en hånd til det første europeiske landet som ble rammet av viruset. I stedet sendte Kina et fly med respiratorer, ansiktsmasker og annet smittevernutstyr.

– Mange observatører tenkte at dette viste at EU ikke håndterer felles kriser spesielt bra. Det var en sterk forventning i landene som ble hardest rammet om at man skulle være solidariske og stille opp for hverandre, sier Marianne Riddervold.

Portrettbilde av Riddervold

Marianne Riddervold forsker på sikkerhet og forsvar ved Norsk utenrikspolitisk institutt

Foto: Privat

Hun er professor i statsvitenskap ved Høgskolen i Innlandet, og forsker på sikkerhet og forsvar ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). I 2021 ga hun ut boken The Palgrave Handbook of EU Crises sammen med to andre forskere, som tar for seg hvordan unionen har taklet kriser.

– Når hjelpen ikke kom, resulterte det i skuffelse og sterk kritikk, sier Riddervold.

– Men det var litt urettferdige anklager. EU er et komplekst system, hvor man har gitt fra seg suverenitet på mange områder, men helse er fortsatt hovedsakelig et nasjonalt anliggende. EU har ikke hatt noen felles helsepolitikk, og derfor var det også vanskelig å stille opp, sier hun.

 

Riddervold forteller at det for eksempel ikke fantes noe felles lager for helsemateriell, som unionen kunne distribuere fra, og det var heller ingen myndighet som kunne ta på seg ansvaret.

– Det var ikke sånn at Tyskland hadde masse de kunne ha sendt til Italia, men samtidig holdt alle igjen det lille de hadde. Det skulle etter hvert endre seg, sier Riddervold.

 

Helse som felles anliggende

På tross av den svake responsen ved koronakrisens utbrudd, kommer EU styrket ut av koronakrisen, fremholder forskeren. Det bunner i at krisen ble en dytt i retning av mer samarbeid, i tillegg til at medlemslandene begynte å samarbeide mer på flere områder, som helse, finans og krisehåndtering, sier hun.

– Grunnen til at det ikke er felles helsepolitikk i EU er at de nordlige landene, altså de rikeste, har holdt igjen. Men nå ser man at helsekriser kan være så store, og utgjøre så store sikkerhetstrusler, og det har gjort at de har endret innstilling. Så nå går det mer i retning i at man vil ha en felles helsepolitikk, sier Riddervold.

 

Hun trekker fram EU-kommisjonens aktive rolle i å sikre medlemslandene vaksiner, en koordineringsinnsats som også Norge får sine vaksiner gjennom. Godkjenningen av medisiner ligger på EU-nivå, en prosess som også Norge er en del av. I tillegg forteller Riddervold om et ønske om å ha en mer felles stemme i internasjonal fora som Verdens helseorganisasjon, og produsere mer medisinsk materiell innad i EU.

– Vi har en hyperglobalisert verden hvor mye av vaksiner og medisinsk utstyr blir importert fra asiatiske land. Det finnes et ønske om større helsesuverenitet, så man har mer kontroll, sier hun.

EU

Da Europa ble rammet av finanskrisen i 2008, fikk det store konsekvenser for forholdene mellom landene i unionen.

Foto: Unplash

– I Norge er det enighet om at EØS-avtalen fungerer fint, men det er ikke debatt om det. Jeg tror norske politikere er redde for å diskutere avtalen. Rent funksjonelt så trenger vi dette samarbeidet, vi har en veldig åpen økonomi og hadde for eksempel ikke klart å forhandle om vaksiner på egenhånd.

Å dele på gjelden

Da Europa ble rammet av finanskrisen i 2008, fikk det store konsekvenser for forholdene mellom landene i unionen. De sør-europeiske landene Italia, Spania og Hellas, som var blant dem som slet mest økonomisk, ble innvilget lån i EU med strenge innstrammingsvilkår, og Tyskland voktet pengesekken. Motstanden mot kuttpolitikk som følge av vilkårene vokste, skeptisismen mot EU likeså, og flere truet med å gå ut av eurosamarbeidet. Under finanskrisen som fulgte av pandemien ble det annerledes.

– Ved forrige finanskrise hjalp man til med krisepakker slik at landene skulle få låne penger, men det var ikke sånn at EU lånte de pengene, det var landene sammen som gjorde det og hadde ansvar for gjelden selv, sier Riddervold.

 

På et EU-toppmøte i juli 2020 ble det vedtatt en enorm hjelpepakke og en ny økonomisk ordning mellom EU-landene.

– Nå er det EU-kommisjonen som går ut i finansmarkedet og låner penger til en stor krisepakke, og så har alle landene ansvar for gjelden i felleskap. Det vil si at det i praksis er Tyskland som stiller garantien. Nå er det EU som har ansvar for gjelden, og det er et stort skritt i retning av mer integrasjon, sier Riddervold.

 

Hun tror forståelsen av at denne type kriser vanskelig kan håndteres av medlemslandene alene, har holdt EU-skeptisismen på avstand og refererer til en undersøkelse utført av The European Council on Foreign Relations (ECFR) om koronakrisen. I den svarte flertallet av 11 000 spurte i ni forskjellige EU-land at unionen ikke hadde levd opp til forventningene deres under krisen.

– Likevel har det ikke blitt mer oppslutning om kravet om å gå ut av EU, selv om folk oppgir at de er skuffet. De vil heller at EU skal gjøre mer, man ser på unionen som en del av løsningen, sier Riddervold.

 

En annen studie publisert i september indikerte at innbyggerne i medlemslandene hadde fått styrket tillit til EU etter krisepakkene, særlig i landene som fikk økonomisk hjelp gikk tilliten opp, som Italia og Spania.

Riddervold tror også Brexit har vært en medvirkende faktor til at EU-skepsisen er på defensiven.

– Før Brexit var det grupper for eksempel i Italia og Østerrike som var motstandere. Det litt populistiske kravet om å gå ut av EU har blitt borte etter at folk har sett hvor vanskelig det er, og man lurer på hva alternativet er, sier hun.

 

Relevant for Norge

Riddervold etterlyser mer debatt om hvordan utviklingen i EU virker inn på norske forhold.

– Vi er med på nesten alt EU gjør, og det som er EØS-relevant vil bli norsk lovgivning. Det er et stort problem at vi ikke snakker mer om dette samarbeidet.

– Norges politikk er veldig tydelig på at vi må møte felles utfordringer sammen med andre land. Så er det jo forskjellig syn på om det bør skje i EU eller ikke, men det er heller ikke noe som diskuteres.

Riddervold mener det er en stille konsensus om at EØS-avtalen ikke tas opp til debatt.

– I Norge er det enighet om at EØS-avtalen fungerer fint, men det er ikke debatt om det. Jeg tror norske politikere er redde for å diskutere avtalen. Rent funksjonelt så trenger vi dette samarbeidet, vi har en veldig åpen økonomi og hadde for eksempel ikke klart å forhandle om vaksiner på egenhånd.

 

Forskeren tror EU vil bli mer integrert fremover, og at helse i større grad vil løftes opp fra nasjonalt anliggende til et felleseuropeisk et. Det henger sammen med at en pandemi nå sees mer som en sikkerhetstrussel, og man ser nødvendigheten av å utvide ulike samarbeidsmekanismer til helseutfordringer.

– Det som er utfordringen for både EU og Norge er balansen mellom å finne effektive løsninger på felles problemer, og gjøre det på en demokratisk måte. Et problem med hele koronahåndteringen er at man hele tiden må tenke hva effektive løsninger er, samtidig må de være legitime og demokratisk forankret, sier Riddervold.