26. mai ble LO og NHOs bebudede «Felles energi- og industripolitisk plattform» lansert. Initiativet er viktig og nødvendig, nemlig hvordan skape grønn industrivekst i Norge i årene fremover. At veksten må være grønn fremover er en oppfatning Samfunnsviterne også deler og aktivt fremmer. Grønn heller enn grå vekst er også en forutsetning for å nå målene i Paris-avtalen som Norge har sluttet seg til.
Da er det synd at industriplattformen lener seg tungt på det vi må bort fra på relativt kort sikt, nemlig oljeindustrien. Selv det ellers så konservative internasjonale energibyrået (IEA), kom med en glassklar anbefaling til Norge bare dager før industriplattformen ble lansert: Fortsatt utdeling av oljelisenser er ikke forenlig med å nå de internasjonale klimamålene.
Oljealderen må og vil ta slutt. Heller enn å pøse milliarder inn i såkalt miljøvennlig oljeproduksjon, bør virkemiddelapparatet hjelpe industrien til å tenke fundamentalt nytt. Slik sett er det spesielt problematisk at elektrifisering av sokkelen med strøm fra land nettopp får en såpass fremtredende plass i rapporten.
Elektrifisering av sokkelen med landstrøm er ikke bare dårlig klimapolitikk (ja, det får ned norske utslipp ved produksjon, men hjelper fint lite i et internasjonalt perspektiv), det er også direkte uklokt å lansere i en allerede svært betent debatt om vindkraft på land. Det vindkraftdebatten de senere årene burde ha lært oss, er at klimapolitikken må ha folkelig aksept for å lykkes. Med industriplattformens tilnærming, der avgjørelser med store konsekvenser for folks liv, tas over hodet på dem, er det lite som tyder på at polariseringen vil minke. Tilliten til politikere og næringsaktører synker, og konfliktpotensialet øker. Det vil alle tape på, inkludert klimaet.
