På slutten av fjoråret kom NOU 2020: 15 Det handler om Norge — Utredning om konsekvenser av demografiutfordringer i distriktene, eller Distriktsmeldingen som mange kaller den. At en rapport som oppfordrer til nytenkning i distriktspolitikken nettopp kom i selveste koronaåret 2020, var nok tilfeldig, men timingen viste seg likevel å være treffende. Sjelden har nemlig arbeidslivet forandret seg så mye på så kort tid som i 2020. Men hva har det med distriktspolitikk å gjøre, vil du kanskje tenke. Svaret er: overraskende mye. Det mest brukte ordet i 2020 etter «korona» kan fort vise seg å være «hjemmekontor». I løpet av noen hektiske dager i mars i fjor ble nemlig dette for mange litt sære fenomenet normalen for alle som vanligvis hadde sin arbeidsplass på et kontor. Og etterpå har ingen sett seg tilbake, som det heter. Mye har vært skrevet om hjemmekontor, og det er ingen tvil om det også har utfordrende sider ved seg. Det som imidlertid er sikkert, er at verden ikke vil bli som før korona, og at det er de mulighetene dette åpner opp for vi må omfavne.
Fremtiden er et annet sted – om du vil
Sjelden har arbeidslivet forandret seg så mye på kort tid som i 2020. Pandemien har vist at fremtidens arbeidsplasser kan være stedsuavhengige.
Vi trenger fleksible arbeidsstedordninger
Så til distriktspolitikken igjen. Utvalget har kalt sitt idealscenario for fremtidens distriktspolitikk for «Levende deler av et større norsk mangfold». Her beskriver de hvordan hele landet kan og bør tas i bruk. Men hva skal til for å skape slike bærekraftige distrikter i Norge fremover? Jo, gjennom å gjøre det attraktivt å bo og jobbe der man vil, med det man vil. Det er ofte den siste biten som har manglet, nemlig å finne attraktive kompetansearbeidsplasser der man bor. Samfunnsviterne la derfor vekt på de mulighetene som ligger i å kombinere digitalisering med bærekraftige kompetansearbeidsplasser over hele landet i sitt innspill, noe vi kalte fleksible arbeidsstedsordninger.
Utgangspunktet er at et fremtidig arbeidsmarked for kompetansearbeidsplasser i større grad kan og bør gjøres stedsuavhengig. Tidligere har man forsøkt utflytting av hele etater og virksomheter, med vekslende hell. I den senere tid, blant annet gjennom forsøk i Sametinget, har det vist seg at en desentralisert struktur også kan skapes ved bruk av digitale løsninger. Samfunnsviterne mener derfor at en utvidet tilgang til bruk av hjemmekontor samt utviklingen av «arbeidsplasshuber», fysiske kompetanseklynger samlokalisert på tvers av virksomhet, kan være løsningen på mange av de utfordringene som vi står overfor i årene som kommer på det distriktspolitiske området.
I fremtiden er det mulig og ønskelig å se for seg et arbeidsmarked som i større grad organiseres etter kompetansemiljøer snarere enn geografi. I noen tilfeller er det vanskelig å tiltrekke seg arbeidstakere med riktig kompetanse i distriktene, mens andre ganger kan problemet være at noen ønsker å flytte til, eller bli boende, på et mindre sted der de ikke finner en relevant jobb. Dette kan for eksempel være en utfordring for par hvor begge ønsker mulighet for karriereutvikling. Svaret på begge utfordringene kan være å frikoble arbeidsplassen fra nettopp sted. Andre fordeler med et mer differensiert bo- og arbeidsmarked, er mindre press på infrastrukturen rundt de store byene, og på lengre sikt med ringvirkninger også på boligmarkedet i pressområder.
- I noen tilfeller er det vanskelig å tiltrekke seg arbeidstakere med riktig kompetanse i distriktene, mens andre ganger kan problemet være at noen ønsker å flytte til, eller bli boende, på et mindre sted der de ikke finner en relevant jobb, skriver Nilsson. Foto: Foto: Daniel Tomlinson/unplash
Kompetanse i distriktene
Bærekraftige lokalsamfunn er avhengig av kompetanse og næringsutvikling. I dag peker pilene i feil retning, med fraflytting og kompetanseunderskudd mange steder i distriktene. Med bedre digital infrastruktur og en holdningsendring i arbeidslivet, kan dette la seg realisere ved relativt enkle midler. Et mer stedsuavhengig arbeidsliv kan når det kommer til stykket vise seg å styrke både den sosiale og miljømessige bærekraften, samt være en avgjørende faktor for å matche kompetansen med der behovet for den er størst, enten det er i bygd eller by.