Når man får den tragiske hendelsen litt på avstand, er det imidlertid et uunngåelig spørsmål som melder seg: Hva forklarer den desperasjonen som gjør at noen går til slike drastiske skritt? Som den mindre dramatiske, men like fullt triste, historien til Bjørn-Ivar Raaen illustrerer, er det nemlig mye som kan svikte i brukernes møte med NAV.
Raaens historie er ikke unik. Vold eller trusler om vold er noe førstelinjen i NAV dessverre opplever med jevne mellomrom. Til syvende og sist handler dette om mennesker i en desperat situasjon som har mistet alt – også troen på systemet. Her ligger også mye av nøkkelen til forandring. Viktige stikkord her er arbeidslinje og tillitt.
Det er en oppsiktsvekkende statistikk som alle som deltar i diskusjonene om trygdenivåer bør merke seg, nemlig den grafen som viser hvor stor andel av befolkningen som deltar i arbeidslivet med ulike trygdesatser. Svaret er at den er så å si stabil uavhengig av hva trygdesatsene til enhver tid har ligget på. Det er vanskelig å trekke noen annen konklusjon av dette enn at det er veldig mange andre faktorer enn tvang som virker for å få folk ut i jobb.
Vi får med andre ord ikke flere ut i jobb ved å skru til skruen enda mer. Systemet må være bygget på plikter og rettigheter. Plikt uten rettigheter vil på sikt undergrave tilliten til systemet, noe som kanskje også er i ferd med å skje. Den mistenkeliggjøringen som rettes mot NAVs brukere er som gift i systemet, og denne mistilliten kan i ytterste konsekvens spille seg ut i den enkelte NAV-brukers møte med førstelinjen.
Vi trenger en ny måte å tenke rundt trygdeytelser på. En tillitsreform der de NAV-ansatte får brukt sitt skjønn og sin kompetanse i møte med brukerne, der brukernes rettigheter tas på alvor, og der det anerkjennes at å gjøre livet vanskelig for folk ikke er veien å gå for å øke deltagelsen i arbeidslivet.