Samfunnsviterne mener

Post-korona arbeidslivet begynner nå!

I det regjeringsoppnevnte koronautvalgets rapport, Norge mot 2025, er svarene vage på hva endringspotensialet for arbeidslivet er i et 15-20 års perspektiv.

Denne teksten ble først publisert i Dagsavisen tirsdag 8. juni.

De burde vært langt mer offensive i å vise hvordan digitalisering, bærekraft og et mer fleksibelt arbeidsliv må gå hånd i hånd i tiden fremover. Endringene vi har gjennomgått det siste året er nemlig bare starten på betydelige forandringer arbeidslivet vil gjennomgå i årene som kommer. Nå kan det selvsagt innvendes at mandatet var å ta for seg kun perioden fram mot 2025. Men trendene vi vil se i 2025, både i husholdningene, i næringslivet, i statens finanser – og ikke minst i arbeidslivet – er bare starten på et nytt paradigme.

Arbeidslivet 2.0

Et framtidig arbeidsmarked for kompetansearbeidsplasser bør gjøres stedsuavhengig på en helt annen måte enn tilfellet er i dag. Tidligere har man forsøkt utflytting av hele etater og virksomheter, uten hell. En utvidet tilgang til bruk av hjemmekontor samt utviklingen av «arbeidsplasshuber», fysiske kompetanseklynger samlokalisert på tvers av virksomhet, kan være løsningen på mange av de utfordringene som vi står overfor i årene som kommer. Koronapandemien har gitt oss en mulighet, den bør vi benytte oss av.

Forskning antyder at noe hjemmearbeid bidrar til økt produktivitet, og er gunstig for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Større fleksibilitet i oppmøte på arbeidsplass fører til redusert reisetid, og legger til rette for at reiser finner sted utenom rushtiden. Det i sin tur kan gi oss store innsparinger på fysisk infrastruktur, som veier og kontorbygg, på sikt. Definisjonen på utvidede bo- og arbeidsmarkedsregioner har til nå betydd mer til vei, og i noe mindre grad til jernbane. Dette kan vise seg å være et blindspor både økonomisk og miljømessig. I Norge mangler det også spenstige visjoner og tanker rundt den langsiktige transportsituasjonen, med f.eks. utvikling av høyhastighetsforbindelser, Hyperloop og liknende løsninger. Ikke minst later koblingen mot den europeiske transportplanleggingen å glimre med sitt fravær.

Vi ser derfor en utvikling mot redusert reiseaktivitet mellom hjem og arbeid på den ene siden, og utviklingen av andre behov i et større europeisk arbeidsmarked på den annen. Til sammen bidrar dette til et mindre behov for å investere i tradisjonell infrastruktur innen samferdsel. Snarere er det omfattende bredbåndsdekning av høy kvalitet som vil legge grunnlaget for det nye og fleksible arbeidslivet. Slik blir det lettere å legge arbeidsplasser til distriktene eller til andre deler av Europa, og det blir enklere for innbyggere å arbeide helt eller delvis hjemmefra. Arbeidsmarkedene utvides, og tilgangen til produkt- og tjenestemarkeder blir større.

En person som går på en pil bortover

- I det regjeringsoppnevnte koronautvalgets rapport, Norge mot 2025, er det svarene vage på hva endringspotensialet for arbeidslivet er i et 15-20 års perspektiv, skriver Erik Øverland.

Foto: Gaelle Marcel/unsplash

Hjemmekontor på en gresk øy

Det er på tide at Norge også tar en titt utenfor egne landegrenser for å hente inspirasjon. På Rhodos jobbes det nå med en strategi som skal trekke til seg lantidsboende og utvide turistsesongen. Turismedepartementet i Hellas anslår at dersom 100 000 digitale nomader blir boende i seks måneder, kan dette bidra med 1,6 milliarder euro. Dette er bare et eksempel på hvordan det tenkes fundamentalt nytt om det fleksible arbeidslivet rundt i Europa.

Pandemien må anspore til helt nye måter å se digitalisering, nye arbeidsformer, distriktspolitikk og infrastruktur i sammenheng. La oss velge den muligheten til å skape noe som er kvalitativt bedre – både for arbeidslivet, miljøet og den enkelte borger.