Tillit og fleksibilitet er bærebjelkene i fremtidens arbeidsliv

I et intervju med Samfunnsviteren kommer den danske filosofen og forfatteren Anders Fogh Jensen med noen tankevekkende og for mange, provoserende refleksjoner. Fogh Jensens uttalelser om at vi ikke trenger mer høyere utdanning er selvsagt truende for akademikere, hvis hele profesjon og identitet nettopp baserer seg på mange år på universitetet. Det intuitive ville derfor være å møte disse ytringene med kontant avvisning. Responderer vi slik risikerer vi imidlertid å gjøre oss selv en bjørnetjeneste. Fogh Jensen peker nemlig på et dypt problematiske trekk ved det moderne arbeidslivet for mange akademikere: De får ikke brukt kompetansen sin, noe ikke minst samfunnsvitere og humanister kan kjenne på. Fogh Jensens konklusjon er altså at vi trenger mindre utdanning fremover. Vi i Samfunnsviterne ønsker derimot å ha en mer offensiv tilnærming: Vi må klare å skape et arbeidsmarked der kompetansen ikke skusles bort, men hvor den tas i bruk.

Et viktig begrep i diskusjonen om høyere utdanning og kompetansebehov i arbeidslivet er det Anders Fogh Jensen og kollega Dennis Nørmark i sin bok fra 2018 kaller «pseudoarbeid». Kort fortalt betyr det at stadig flere arbeidstakere bruker tiden sin på arbeidsoppgaver som egentlig ikke trengs, snarere enn på de kjerneoppgavene samfunnet faktisk trenger. Dette er et problem både for den enkelte og for samfunnet som helhet. I de siste tiårene har pseudoarbeidet skutt i været, men det trenger ikke å bety at det må være slik.

For å skape et samfunn der flere får brukt kompetansen sin må naturlig nok mange ting på plass, men en viktig faktor handler om tillit. Tillit til at den enkelte arbeidstaker sitter på nyttig kompetanse for virksomheten som han eller hun er i stand til å bruke på best mulig måte. Tillitsreform er på moten om dagen, men begrepet må fylles med praktisk innhold. Kontrollrutiner, micro management og endeløs rapportering må erstattes med tillit til at en arbeidstaker gjør jobben sin, enten det dreier seg om en sykepleier, en NAV-ansatt, eller en forsker.

Tillitsreform og mer tid til kjerneoppgavene vil utvilsomt være viktig for å utnytte kompetansen i arbeidslivet bedre. Spørsmålet er likevel om det vil være nok meningsfulle arbeidsoppgaver til alle i fremtiden, når digitalisering og automatisering gjør innhogg på stadig nye deler av arbeidslivet. Kanskje må vi derfor tørre å tenke litt utenfor boksen om hva fremtidens arbeidsliv kan og bør være. Stikkordet her er fleksibilitet. Kanskje må vi dele mer på arbeidsoppgavene? Kan vi tenke oss at vi jobber mer eller mindre i perioder i løpet av et langt arbeidsliv, og med en større grad av tilpasning til livsfaser og arbeidskapasitet? Bør tid og kompetanse kanalisert inn i frivillig arbeid verdsettes høyere? Kort sagt, kommer vi utenom å utfordre arbeidslinja slik vi kjenner den i dag? Vi i Samfunnsviterne har ikke alle svarene, men mener det er på tide å stille noen av spørsmålene!