Norske bistandspenger: Del 6

Vi har en moralsk forpliktelse til å forsøke å gjøre verden bedre

– men vi må lære av våre feil, sier Henrik Syse.

Om denne serien:

Samfunnsviteren har snakket med seks sentrale aktører, og forsøkt å finne svar på hvor norske bistandspenger sendes og hvilken effekt bistanden har på landene som mottar disse. Følg vår serie, der vi hver tirsdag slipper til en ny stemme i debatten om norske bistandspenger. Les mer om serien her. Lurer du på hvorfor vi ser på dette? Les om bakgrunnen for at journalist og tidligere FN-ansatt Eva-Kristin U. Pedersen har valgt å undersøke norske bistandspenger.

Bistand er et følelsesladet tema som også rører ved politiske og moralske overbevisninger i mange av oss, på godt og vondt. For å få klarhet i de moralske problemstillingene knyttet til bistandspolitikken tok vi en prat med filosof og seniorforsker ved PRIO (Institutt for fredsforskning) og professor II ved Oslo Nye Høyskole, Henrik Syse.

Henrik Syse

Filosof, seniorforsker ved PRIO og professor II ved Oslo Nye Høyskole, Henrik Syse.

Foto: Julie Lunde Lillesæter, PRIO

Moralfilosofiens ulike skoler

– Moralfilsofien har flere ulike skoler. Én er den såkalte sinnelagsetikken, som hevder at en handling er god dersom intensjonene er gode. Satt helt på spissen vil det si at til og med tortur kan ansees som riktig, dersom den som utøver torturen gjør det med en god hensikt og et godt sinnelag. Men det vil jo ingen seriøs tenker mene i fullt alvor, forklarer Syse.

Han sier imidlertid at sinnelagsetikken åpenbart sier oss noe moralsk viktig. Ikke minst kan fokus på intensjoner ha en bevisstgjørende og oppdragende effekt.

– Dette er noe vi kjenner godt fra for eksempel miljøkampen. Det du sorterer hjemme av søppel, bidrar i seg selv lite til å bekjempe de store miljøproblemene. Men det er likevel med på å bevisstgjøre deg om problemet og oppdra deg selv til å ta miljøhensyn i det daglige. Det argumentet kunne man også brukt i bistandsdiskusjonen, poengterer Syse.

Kunne pengene vært brukt bedre?

Filosofen understreker likevel at en slik tankegang har en svakhet, nemlig at det til enhver tid vil være slik at de pengene og ressursene vi bruker, også kunne ha vært brukt annerledes.

– Se for deg at du gir bort ti prosent av det du eier. Du kan velge å gi dem bort til noe som faktisk gjør andre menneskers liv bedre, eller du kan velge å gi dem til noe som du tror vil hjelpe andre, men som det viser seg faktisk ikke hjelper i det hele tatt. De fleste mennesker ville da si at det første alternativet er langt å foretrekke, sier Syse.

I filosofiske termer kalles dette konsekvensetikk eller utilitarisme. Og selv om Syse er skeptisk til å bruke utilitarisme som eneste mål på hva som er rett (plikter, karakter og sinnelag spiller en rolle), kommer man aldri unna at konsekvensene er viktige.

– Man ønsker mest mulig igjen for det man gir, og det vil da være urimelig å si at noe er godt selv om det ikke gir noen effekt. Ekstra ille ville det være hvis forholdene også blir verre, understreker filosofen.

– Man ønsker mest mulig igjen for det man gir, og det vil da være urimelig å si at noe er godt selv om det ikke gir noen effekt. Ekstra ille ville det være hvis forholdene også blir verre.

Bistand bør være en læringsprosess

Han forklarer at hvis man bidrar til et prosjekt som ikke er effektivt eller som til og med kan forverre en situasjon, men der man ikke hadde grunnlag for å forutse de negative konsekvensene, så vil det likevel ha moralsk vekt dersom man mente godt.  Hvis man derimot burde ha visst om de negative konsekvensene, så fordrer det i hvert fall at man tenker grundigere gjennom hva man støtter neste gang.

Syse mener at det er viktig å tenke på bistanden som en prosess der vi hele tiden lærer.

– Det er en moralsk forpliktelse å forsøke å bidra til å gjøre verden bedre. Hvis man er enig i det, så må man være villig til å lære av egne feil, og forsøke å finne ut av hvordan vi kan bidra bedre. For bistandens del betyr det at vi må være villige til å lære av feil som er begått, ikke la det gå prestisje i det vi har gjort tidligere og forsøke å forbedre måten vi gir bistand på. Det holder ikke å vise til at vi mente godt og at intensjonene var gode, understreker Syse.

Kritisk til å bruke prosentandel av BNP som mål på "godhet"

Filosofen er kritisk til å bruke prosentandel av BNP som et selvstendig mål på hvor moralsk riktig bistanden vår er.

– Hvis vi holder frem at vi gir en større prosentandel enn andre og at det i seg selv er bra, så må vi samtidig tørre å være mer selvkritiske, forklarer han, og fortsetter. – Faren med gode hensikter er at man kan bli for overbevist om egne gode intensjoner eller selve størrelsen på det man gir, og dermed for lite selvkritisk.

Syse viser til korrupsjonsskandaler i næringslivet som eksempel. I noen selskaper der det er mye snakk om etikk og regelverk, har dette faktisk virket mot sin hensikt fordi man har vært overbevist om sin egen godhet og ikke selvkritisk nok i møtet med korrupsjon og mislighold i egne rekker.

– I bistanden må vi for det første forsøke å finne ut hva som virker og forsøke å gjøre mer av det, og for det andre spørre oss hva målet med bistandsprosjektene er.

Stortinget

Å bruke én prosent av BNP til bistand har vært et uttalt mål i norsk politikk i flere år. Syse er kritisk til å bruke prosentandel av BNP som et selvstendig mål på hvor moralsk riktig bistanden vår er.

Foto: Nanisimova/Shutterstock

Forsvarer små prosjekter med dempede ambisjoner

Syse er av den oppfatning at mange av de store politiske målene ved den nåværende bistanden ikke nås fordi de avhenger av prosesser som må skje internt i de enkelte landene, men han forsvarer likevel bistanden som sådan og ikke minst mange av de små prosjektene med mer dempede ambisjoner.

– Vi kan åpenbart hjelpe flere å få skolegang, bidra til at mat og medisiner kommer frem til dem som trenger det, og en rekke andre forhold. Det bidrar til at disse menneskene selv kan bygge sitt eget samfunn videre. I et langtidsperspektiv vil mennesker som har fått hjelp, være bedre i stand til å skaffe seg en jobb og etablere strukturer som gjør at de kan være med å forbedre samfunnet rundt seg, sier Syse.

Syse mener slike konkrete, ofte små, prosjekter kan bidra til at man når overordnede mål over lang tid, men at vellykket måloppnåelse vel så mye skyldes prosesser internt i mottakerlandene.

– Jeg tror intenst på filantropien som idé og på små prosjekter med moderate mål, fordi slike prosjekter i det lange løp bidrar til å bedre samfunnsforhold lokalt. Det er med på å skape demokrati nedenfra, ikke ovenfra, slik mange store utviklingsprosjekter nok tar mål av seg til å gjøre, men ikke alltid klarer.

«Sats på konkrete prosjekter og lytt til kompetansen»

Ifølge Syse er det grunnlag for å endre målene med norsk bistand i henhold til hva vi har av kunnskap om hva som virker.

– Det er essensielt at vi har en nedenfra og opp-tilnærming i bistandsspørsmål, og at vi primært satser på konkrete, gjerne mindre prosjekter, samt at vi lytter nøye til den beste kompetansen, både innen bistandskretser og lokalt. På den måten bidrar vi til positiv utvikling i det lange løp, poengterer Syse.